Metylenblått og tarmmikrobiomet: hva musestudien viser

Metylenblått kan endre bakterieprofilen som måles i avføring fra mus. Dette funnet dokumenterer ikke at det forbedrer menneskers tarmhelse, selektivt fjerner skadelige bakterier eller behandler dysbiose. Det avgjørende skillet går mellom å endre et mikrobielt samfunn og å forbedre vertens helse.

Museforsøket som er mest direkte relevant for dette spørsmålet, målte bakterie-DNA og prestasjon i en labyrint. Disse målingene kan avdekke mønstre som er verdt å undersøke. De kan ikke i seg selv dokumentere at en bakterieendring forårsaket en atferdsendring, eller at noen av delene forutsier lindring av fordøyelsessymptomer.

Hva forskerne faktisk målte

I forsøket til Gureev og kolleger fra 2020 fikk tre måneder gamle C57Bl/6-mus metylenblått i fire uker ved 15 mg/kg/day (ni mus), 50 mg/kg/day (åtte) eller kontrollvann (13). Avsnittet om forsøksdesign angir ikke tydelig administrasjonsveien for stoffet eller dyrenes kjønn.

Avføringsprøver ble tatt før behandlingen og deretter ukentlig. Forskerne brukte qPCR for bakteriegrupper og supplerende amplikonsekvensering av 16S-DNA. I løpet av de siste fem dagene gjennomførte musene to tilvenningsdager, etterfulgt av tre dager med belønningsbasert testing i en T-labyrint, med ti poengsatte valg daglig.

Dette er eksperimentelle eksponeringer hos mus, ikke doseanbefalinger for mennesker. Administrasjonsveien har betydning når man skal tolke hvor mye av stoffet som når tarmen, og en uspesifisert administrasjonsvei må forbli uspesifisert. En omregning etter kroppsvekt ville ikke dokumentere et trygt eller effektivt bruksregime for mennesker.

Evidenstabell for mikrobiomstudien

Denne egenutarbeidede tabellen skiller de rapporterte observasjonene fra videre påstander en leser kan møte. Navnene på bakteriegruppene følger artikkelens terminologi.

Tabellen er bevisst inndelt etter hva som ble målt. Et positivt svar i én rad kan ikke fylle ut et manglende svar i en annen. For eksempel gir ikke bedre labyrintprestasjon den manglende evidensen om betennelse i tarmen.

Hvorfor bakterieprosenter ikke viser hva som ble drept

Begrepet relativ forekomst beskriver en gruppes andel av det målte samfunnet. Det er noe annet enn antallet bakterieceller per gram avføring. I sin studie av kvantitativ mikrobiomprofilering viste Vandeputte og kolleger hvorfor den totale mengden mikrober er viktig når man tolker forskjeller mellom mikrobielle samfunn.

Tenk deg en illustrerende prøve som inneholder ti enheter av organisme A og 90 av andre organismer. A utgjør 10%. Hvis A forblir på ti mens de andre faller til 40, utgjør A nå 20%. Andelen ble doblet uten noen økning i den absolutte mengden. Dette regneeksemplet er ikke et resultat fra forsøket med metylenblått.

Det samme skillet begrenser påstander om at bakterier blir drept. En DNA-basert andel er ikke en direkte overlevelsestest. For å dokumentere tap av levedyktige bakterier trenger et forsøk målinger som undersøker levedyktighet og tar hensyn til den samlede populasjonen. For å dokumentere en funksjonell endring trenger det en relevant funksjonsmåling, for eksempel en målt metabolitt fremfor en prediksjon basert utelukkende på bakterienavn.

Brede betegnelser skjuler også biologisk variasjon. Å behandle en hel rekke som enten gunstig eller skadelig overser organismene og aktivitetene som er ansvarlige for et bestemt utfall. En endring i et forholdstall er derfor ikke i seg selv en diagnose av dysbiose eller evidens for at dysbiose er kurert.

Forklarte mikrobiomet resultatet i labyrinten?

Forsøket undersøkte eksponering for stoffet, bakterieprofil og atferd i samme studie. Det er nyttig for å utvikle en hypotese. Vår tolkning er at forsøksdesignet ikke skiller mellom flere mulige forklaringer: en direkte effekt av stoffet på atferd, en indirekte mikrobiell effekt eller separate reaksjoner i atferd og bakterier på den samme eksponeringen.

Et sterkere forsøk for å undersøke mediering ville endret den foreslåtte mikrobielle mediatoren uavhengig av stoffet. Forskere kunne teste om overføring av et definert samfunn overfører en effekt, eller om fjerning av en foreslått mikrobiell mekanisme forhindrer den. Slike forsøk krever også kontroller for hva annet som overføres eller endres.

Atferdsendepunktet må tolkes like nøye. En belønningsbasert labyrint krever at et dyr tar valg under bestemte forhold. Som vurderingsprinsipp kan prestasjonen avhenge av utforskingsvilje, bevegelse, motivasjon for belønning og læring. Å kalle et resultat «bedre kognisjon» visker ut disse skillene. Oppgaven som ble målt direkte, er fortsatt den mer informative beskrivelsen.

Dreper metylenblått tarmbakterier?

Metylenblått kan bidra til antimikrobiell aktivitet under definerte laboratorieforhold. Det sier ikke hva som skjer med hele tarmsamfunnet etter oral eksponering.

For eksempel testet en laboratoriestudie av fotodynamisk bakterieinaktivering E. coli og S. aureus med fotosensibiliserende stoffer og kontrollert belysning. Den undersøkte kolonidannelse og membranskade og inkluderte tilsvarende kontroller uten belysning. Lys eller fotosensibiliserende stoff alene hadde ingen effekt under de undersøkte forholdene.

Disse kontrollene besvarer et viktig årsaksspørsmål innenfor dette forsøket: Hvilket bidrag ga kombinasjonen? Å svelge et stoff gjenskaper ikke belysning av en bakteriesuspensjon. Omvendt beviser ikke et negativt resultat i en kontroll uten belysning ved én konsentrasjon og varighet at enhver eksponering uten belysning er biologisk inaktiv. Oversikten over antimikrobiell forskning forklarer disse betingelsesavhengige skillene.

En studie av tarmsamfunnet kan heller ikke dokumentere behandling av en bestemt infeksjon. Å identifisere organismen og å vise et relevant klinisk utfall er separate oppgaver, også ved vurdering av påstander om parasittbehandling.

Hva dette betyr for påstander om menneskers tarmhelse

Det målrettede litteratursøket til denne artikkelen fant ingen kontrollert studie av tarmmikrobiomet hos mennesker som dokumenterte en tarmhelsefordel ved metylenblått. Dette er en uttalelse om evidensen som ble funnet, ikke et bevis på at ingen relevant studie finnes. Forskning på lokal fotodynamisk behandling i munnhulen hos mennesker gjelder et annet spørsmål: For eksempel tok en studie av dårlig ånde med 45 deltakere prøver av tungebelegg og målte gasser i utåndingsluften, ikke tarmhelse.

For å underbygge en påstand om menneskers tarmhelse ville en studie trenge en definert populasjon, en reproduserbar formulering og administrasjonsvei, et egnet sammenligningsgrunnlag og et utfall som har betydning for denne populasjonen. En mikrobiell profil kunne bidra til å forklare resultatet, men symptomforbedring, sykdomskontroll og uønskede virkninger måtte fortsatt vurderes.

Fire uker i én musemodell kan heller ikke dokumentere konsekvensene av bruk over måneder eller år. Gjennomgangen av daglig og langvarig eksponering for metylenblått skiller behandlingsvarighet fra observasjon og sikkerhetsendepunkter. For en bredere klinisk sammenheng, se hva forskning på mennesker støtter.