Artikkel

Metylenblått og solkrempåstander: UV-forskning og dens begrensninger

Metylenblått og solkrempåstander: UV-forskning og dens begrensninger

Et innlegg i sosiale medier hevder at metylenblått fungerer som solkrem. Det viser til en reell studie der fargestoffet absorberte ultrafiolett lys og reduserte skade i hudceller i kultur. Studien finnes. Konklusjonen som trekkes fra den, følger ikke av funnene.

Problemet er velkjent fra helsepåstander. En laboratoriemåling blir behandlet som en produkttest. For å vurdere påstander om metylenblått og soleksponering riktig må du holde tre spørsmål atskilt: Absorberer molekylet UV, beskytter det levende hud mot solen, og er det en godkjent solkremingrediens i et ferdig produkt? Forskningen fra 2021 besvarer det første spørsmålet delvis, antyder noe om det andre kun i celler og besvarer ikke det tredje i det hele tatt.

Hva den ofte siterte studien testet

Artikkelen som oftest siteres, er studien fra 2021 av Xiong og kolleger om metylenblåtts potensial for beskyttelse mot ultrafiolett stråling, oppført i PubMed. Forfatterne foreslo metylenblått som en kandidat til et aktivt virkestoff i solkrem, også som et mulig alternativ til oksybenzon. De hevdet ikke at de hadde dokumentert en solblokker med metylenblått til bruk på mennesker. I diskusjonen skriver de at ytterligere sikkerhetsundersøkelser ville være nødvendige før man kunne søke om inkludering i en solkremmonografi.

Alle forsøkene var prekliniske. Ingen levende forsøkspersoner deltok, og ingen ferdig solkrem ble påført menneskehud. To forfattere var tilknyttet Mblue Labs, og universitetet og selskapet hadde levert en felles patentsøknad om metylenblått som aktivt virkestoff i solkrem. En oppgitt kommersiell interesse gjør ikke data ugyldige, men gir enda en grunn til å lese endepunktene nøye.

Først kom spektroskopi av løsninger. Forskergruppen sammenlignet metylenblått i saltvann med oksybenzon i et løsemiddel over området 200 til 400 nanometer. Metylenblått absorberte sterkere under omtrent 310 nanometer, mens oksybenzon absorberte sterkere ved lengre bølgelengder. Dette er en egenskap ved molekyler oppløst i væske. Det er ikke en måling av en krem fordelt som en film på huden.

Deretter kom celleforsøkene. Normale humane keratinocytter ble forbehandlet med 100 nanomolar metylenblått i to uker og deretter eksponert for UVB med topp ved 302 nanometer. Behandlede kulturer viste en lavere DNA-skaderespons, målt ved gamma-H2AX, samt bedre levedyktighet og mindre farging for cellesensens. Parallelle forsøk med keratinocytter og fire humane fibroblastcellelinjer fant redusert mitokondrielt superoksid og økt celleproliferasjon. En supplerende sammenligning fant at 100 nanomolar oksybenzon ikke ga den samme cellefordelen ved denne konsentrasjonen. Men en nanomolar løsning som omgir isolerte celler, tester hvordan cellene reagerer på skade, mens en solkremfilm på huden fanger opp lys før det når cellene. Begge forsøksoppsettene bruker ordet beskyttelse, men tester ulike mekanismer.

Korallforsøket var lite og kvalitativt. Fragmenter av bløtkorallen Xenia umbellata lå i sjøvann med 1 mikromolar metylenblått eller 1 mikromolar oksybenzon i omtrent en uke. Oksybenzongruppen fikk svekket tilstand, mens metylenblåttgruppen ikke gjorde det. Dette gjelder bare fragmentenes overlevelse på kort sikt. Det er ikke en vurdering av sikkerhet for korallrev, og det sier ingenting om solbeskyttelse for mennesker.

En detalj i ordbruken fortjener oppmerksomhet. Sammendraget nevner fjerning av UVA-induserte reaktive oksygenforbindelser i celler, men metodene beskriver en UVB-bestrålingsprotokoll uten et tilsvarende kontrollert UVA-forsøk. En forsiktig tolkning er at studien viste redusert skade etter eksperimentell UVB-eksponering i celler i kultur, samt antioksidantvirkning. Den viste ikke direkte forebygging av UVA-induserte ROS under kontrollert UVA-eksponering.

Lesere som ønsker bakgrunn om hvordan de beslektede forsøkene på hudaldring skiller seg fra studier på mennesker, kan sammenligne dette med dokumentasjonen for hudpleieformuleringer, som skiller mellom cellekultur, rekonstruert hud og testing av ferdige produkter.

Sammenligning av dokumentasjon: type UV-test og hva den kan fastslå

Denne tabellen er kjernen i artikkelen. Bruk den til å plassere enhver påstand om metylenblått som solkrem. Hver rad angir en test, hva et positivt resultat kan fastslå, og hva som fortsatt krever en annen test.

Type UV-testHva den kan fastslåHva den ikke kan fastslå
Absorbansspektrum i løsning, 200 til 400 nmAt molekylet absorberer UV-fotoner i væske ved de testede konsentrasjoneneAt en krem beskytter menneskehud, eller dens SPF, UVA-beskyttelsesfaktor eller status som bredspektret beskyttelse
Overlevelse av keratinocytter i kultur etter UVBAt forbehandlede celler tåler en eksperimentell skade bedre under disse forholdeneAt en film påført huden forebygger solbrenthet eller DNA-skade i intakt hud
Målinger av ROS i celler og celleproliferasjonAntioksidant- eller redoksegenskaper i dette cellesystemetAt solindusert oksidativ skade reduseres hos mennesker, eller at UVA var årsaken uten kontrollert UVA-eksponering
Observasjon av korallfragmenter over flere dagerSammenlignende korttidseffekter på disse fragmenteneSikkerhet for korallrev generelt, eller noen effekt hos mennesker
Ferdig solkrem testet på menneskehud eller PMMA-platerBeskyttelse mot erytem, UVA-beskyttelsesfaktor, kritisk bølgelengde og fotostabilitet for denne formuleringenNoe utover den testede formuleringen, den påførte mengden og eksponeringsforholdene

Mønsteret er det samme på tvers av radene. De første radene tester ingredienser eller celler. Bare den siste raden tester solbeskyttelse. En påstand om metylenblått som solkrem trenger den siste raden.

Fotobeskyttelse er ikke det motsatte av fotosensibilisering, men det er en annen virkemåte

Metylenblått har to lysrelaterte roller som høres motstridende ut, men begge er reelle. I noen cellesystemer fungerer det som en redoksmediator med antioksidanteffekter. Under egnet belysning fungerer det som en fotosensibilisator som genererer reaktive oksygenforbindelser, blant annet singlett oksygen. Fotodynamisk terapi utnytter bevisst den andre virkemåten for å skade målceller eller mikrober, slik det gjennomgås i fotodynamiske anvendelser av metylenblått. Dette er også grunnen til at metylenblått kombinert med apparater for rødt lys må vurderes separat, slik vi gjør i veiledningen vår om kombinerte lysbehandlinger.

Forskjellen avhenger av forholdene: bølgelengde, lysdose, konsentrasjon, aggregasjonstilstand, oksygentilgang og hvor fargestoffet befinner seg i forhold til levende vev. Rødt lys rundt 630 til 670 nanometer brukes ofte til å aktivere metylenblått i fotodynamisk arbeid. Sollys inneholder både UV, synlig lys og infrarød stråling, så en film påført huden ville bli utsatt for blandet belysning snarere enn én enkelt laboratoriebølgelengde.

Et solkremfilter bør fange opp skadelig UV og avgi energien gjennom forholdsvis ufarlige prosesser, samtidig som det forblir stabilt. En fotosensibilisator bruker absorbert fotonenergi til å drive kjemiske reaksjoner som danner reaktive forbindelser. UV-absorpsjon er derfor nødvendig for en kandidat til UV-filter, men langt fra tilstrekkelig. Artikkelen fra 2021 testet ikke om en film med metylenblått på huden genererer singlett oksygen nær levedyktig hud under sollys, hvilke fotoprodukter som dannes, eller hvordan de oksiderte og reduserte formene oppfører seg. Alle som vurderer påstander om metylenblått som solblokker, bør betrakte disse spørsmålene som uavklarte inntil en ferdig formulering er testet under eksponering som ligner sollys.

Metylenblått er ikke en godkjent solkremingrediens

Regulatorisk status er noe annet enn lovende laboratoriefunn. I USA er aktive virkestoffer i reseptfrie solkremprodukter oppført i OTC Monograph M020. Metylenblått er ikke oppført der. I EU må UV-filtre som brukes i kosmetikk, være oppført i vedlegg VI til forordning 1223/2009. Metylenblått er ikke et godkjent UV-filter i vedlegg VI.

Godkjenning på andre områder kan ikke overføres. Intravenøst metylenblått har godkjente bruksområder som legemiddel, og fargestoffet har roller i diagnostikk og prosedyrer som omtales i vår oversikt over godkjente bruksområder og bruksområder under utprøving. Ingen av disse gjør det til et godkjent aktivt virkestoff i solkrem. Godkjenning for solkrem gjelder en bestemt ingrediens, i en bestemt produkttype, under bestemte bruksbetingelser.

Hva dokumentert solbeskyttelse ville kreve

Et ferdig produkt med metylenblått som hevdet å ha SPF eller bredspektret beskyttelse, måtte gjennomgå det standardiserte settet med solkremtester, utført på den ferdige formuleringen. SPF måles på mennesker: Produktet påføres i en mengde på 2 milligram per kvadratcentimeter og eksponeres med en solsimulator på 290 til 400 nanometer, etter metoder som ISO 24444 for SPF in vivo. Endepunktet er erytem, hovedsakelig en UVB-respons. Ingen celleforsøk kan erstatte dette.

UVA-beskyttelse trenger sin egen måling og kan ikke utledes fra et løsningsspektrum. Internasjonal praksis bruker testing av UVA-beskyttelsesfaktor in vivo etter ISO 24442, karakterisering in vitro etter ISO 24443, eller begge deler. Europeiske retningslinjer legger til grunn UVA-beskyttelse på minst en tredjedel av den angitte SPF-verdien.

Kritisk bølgelengde måler hvor langt inn i UVA-området beskyttelsen strekker seg. Den bestemmes ut fra absorbansen til den ferdige filmen, med 370 nanometer som terskel for betegnelsen bredspektret i solkremmonografiens prosedyre. Et fargestoff oppløst i saltvann kan ikke gi denne verdien. Fotostabilitet må også testes direkte ved å bestråle produktfilmen på forhånd og måle hvor mye beskyttelse som gjenstår. Inntil disse testene er gjennomført på den faktiske kremen, er snakk om en stabil solkrem med metylenblått spekulasjon.

Testing på mennesker fanger også opp det laboratoriearbeid overser: om filmen dannes jevnt, om svette fjerner den, om misfarging gjør riktig påføring lite sannsynlig, og om fototoksisitet oppstår. Blåfarging er ingen liten detalj her. Ujevn synlig farge kan tyde på ujevn påføring, og ujevn påføring reduserer beskyttelsen.

Hvordan håndtere påstander om soleksponering i praksis

Betrakt metylenblått som en interessant kandidat innen UV-forskning, uten et dokumentert solkremprodukt bak seg. Ikke erstatt en testet solkrem med en løsning, et laboratoriefunn eller en korallobservasjon. Ikke bland fargestoff i fuktighetskrem eller olje som hjemmelaget solkrem. Denne artikkelen gir ingen oppskrift, fordi fortynning, ensartethet, stabilitet, konservering, påføringsmengde og fotokjemi ikke kan kontrolleres hjemme. Veiledningen om ingredienser i løsninger forklarer hvorfor en ferdig væske er mer enn fargestoff pluss vann. For faktisk solbeskyttelse bør du bruke skygge, beskyttende klær og en solkrem med testet SPF angitt på etiketten og, der det er relevant, bredspektret beskyttelse eller UVA-beskyttelse.

For faktisk solbeskyttelse bør du bruke tiltak med direkte dokumentasjon: skygge, beskyttende klær og en solkrem med testet SPF angitt på etiketten og, der det er relevant, bredspektret beskyttelse eller UVA-beskyttelse. Ved spørsmål om å svelge metylenblått for solbeskyttelse bør du merke deg at oral fotobeskyttelse er en egen påstand som krever egne studier, og at systemisk bruk medfører problemstillinger knyttet til legemiddelinteraksjoner og kontraindikasjoner, oppsummert i våre gjennomganger av sikkerhet og interaksjoner. Lesere som vurderer kombinerte lysprotokoller, bør holde vurderingen av solkrem atskilt fra dokumentasjonen for fotodynamisk terapi, der lys pluss fargestoff er ment å skade et mål snarere enn å beskytte huden.

Google AdSense