Artikkel
Reduksjonstest med metylenblått for vomvæske
En nyutdannet ringer fra en gård med et blått prøverør i hånden. Hun tilsatte metylenblått til vomvæske for ti minutter siden, og blåfargen er der fortsatt. Hun spør om hun bør gi kua mer fargestoff.
Spørsmålet avslører en feilaktig forståelse. I reduksjonstesten med metylenblått for vomvæske tilsettes fargestoffet i røret, aldri i dyret. Hele analysen foregår i røret. Tiden det tar før blåfargen forsvinner, sier noe om mikrobene i prøven, ikke om hvilken behandling dyret trenger.
Forvirringen er forståelig fordi metylenblått brukes i tre forskjellige veterinære sammenhenger. Denne artikkelen skiller dem fra hverandre og viser hvordan reduksjonstiden tolkes sammen med pH, protozoer, prøvetakingskvalitet og kliniske tegn.
Hva testen faktisk måler
Metylenblått er blått i oksidert form og nesten fargeløst i redusert form. Fersk vomvæske fra et friskt dyr har sterk reduserende evne fordi anaerobe bakterier aktivt fermenterer fôret. Når en liten mengde fargestoff blandes i slik væske, gjør bakterienes stoffskifte at fargen forsvinner i løpet av noen få minutter.
Prinsippet er derfor enkelt: Aktiv anaerob flora fjerner blåfargen raskt, mens inaktiv eller skadet flora fjerner den langsomt. Kort tid betyr større reduserende kapasitet i prøven. Forlenget tid tyder på nedsatt mikrobiell aktivitet, forutsatt at prøven er tatt og håndtert riktig.
Testen måler ikke vommens redokspotensial direkte. En metodestudie på storfe som sammenlignet reduksjonstesten med direkte målinger i millivolt, fant ingen lineær korrelasjon mellom reduksjonstiden og det målte redokspotensialet. Studien konkluderte med at de to ikke bør behandles som utskiftbare målinger av samme variabel. Hele sammenligningen er oppsummert på PubMed. Se på reduksjonstesten som en funksjonell analyse av mikrobepopulasjonen, ikke som en billig elektrode.
Merck/MSDs beskrivelse av enkel indigestion hos drøvtyggere setter forlenget reduksjonstid i sammenheng med unormal pH i vommen og redusert antall protozoer. Ingen enkeltverdi gir diagnosen. Det gjør mønsteret.
En standard prosedyre ved dyret
Protokollene varierer litt mellom læresteder. Registrer derfor de nøyaktige volumene og temperaturen du bruker, og sammenlign bare resultater innenfor samme protokoll. En versjon som ofte brukes i undervisningen, er:
- Samle minst 10 til 20 mL fersk vomvæske med minst mulig spyttinnblanding, lufteksponering og avkjøling. Test straks.
- Tilbered 0.03 prosent metylenblått, som tilsvarer 0.3 mg per mL.
- Tilsett fargestoff tilsvarende 5 prosent av væskevolumet. Det vil si 1.0 mL fargestoff til 20 mL væske, eller 0.5 mL fargestoff til 10 mL væske. Begge gir samme forhold mellom væske og fargestoff på 20 til 1.
- Behold et annet rør med ubehandlet væske fra samme prøve som fargekontroll.
- Bland forsiktig, start tidtakingen straks, og hold røret nær kroppstemperatur, rundt 37 til 39 grader Celsius, avhengig av lokal protokoll.
- Registrer tiden til testrøret har samme farge som kontrollen. En tynn blå ring ved overflaten mot luften kan vedvare fordi oksygen oksiderer fargestoffet på nytt der. Ikke vent på at denne ringen skal forsvinne.
Redokskjemien til metylenblått forklarer hvorfor oksygen er viktig her. Kraftig risting, et vidåpent rør eller lang ventetid slipper inn oksygen og holder fargestoffet blått lenger enn forholdene i selve vommen ville gjort. Detaljene ved en god teknikk for prøvetaking av vomvæske er viktige av samme grunn. Spytt fortynner prøven og øker pH. Ved bruk av magesonde kaster derfor mange klinikere den første porsjonen når volumet tillater det.
Hva de ulike observasjonene måler
Reduksjonstiden besvarer bare ett spørsmål. Vurderingen av vommen nedenfor viser hva hver observasjon ved dyret bidrar med. Bruk hele raden, ikke én celle.
| Observasjon | Hva den måler | Typisk funn ved dyret | Vanlige feilkilder |
|---|---|---|---|
| Reduksjonstid for metylenblått | Funksjonell reduserende aktivitet hos anaerobe bakterier i prøven | Hos storfe ofte 2 til 6 minutter; hos sau og geit ofte raskere, med 6 minutter som praktisk grense for tilstrekkelig aktivitet og tider over 10 minutter som klart unormale | Kald, forsinket, luftet eller spyttfortynnet prøve; lite substrat etter langvarig anoreksi; orale antimikrobielle midler; sammenligning mellom ulike fargestoffforhold eller temperaturer |
| pH i vommen | Kjemisk miljø, syre- eller alkalibelastning | Storfe på grovfôr ligger ofte nær 6.0 til 7.2; fagtekster om små drøvtyggere oppgir ofte rundt 6.5 til 7.5; fôring og tid siden fôring påvirker verdien | Spyttforurensning øker pH i prøver tatt med magesonde; tap av karbondioksid etter prøvetaking; kornfôring senker pH |
| Antall protozoer og deres motilitet | Tilstanden til ciliatpopulasjonen, særlig store former som er følsomme for forstyrrelser | Mange organismer i flere størrelser med kraftig, retningsbestemt bevegelse i en varm, fersk dråpe | Avkjøling reduserer bevegelsen; alvorlig acidose kan eliminere protozoer; forsinkelse får en normal prøve til å virke lite aktiv |
| Lukt, farge og konsistens | Fermenteringens karakter og forurensning | Svakt aromatisk, grønnbrun, lett viskøs væske | Råtten eller sur lukt ved alvorlig dysbiose; vannaktig eller sterkt spyttblandet væske etter dårlig prøvetaking |
| Vomkontraksjoner og appetitt | Formagenes funksjon og fôrinntak hos hele dyret | Regelmessige kontraksjoner og jevn drøvtygging hos et våkent dyr | Nylig endret fôrrasjon, smerte, dehydrering, systemisk sykdom |
Tabellen er hovedpoenget. Forlenget reduksjonstid sammen med trege protozoer, unormal pH og svake kontraksjoner tyder på reell nedsettelse av mikrobiell aktivitet. En isolert forlenget tid hos et våkent, drøvtyggende dyr med aktive protozoer peker mot prøven, ikke vommen. Ta en ny prøve før du handler.
Tolking av tiden sammen med pH og anamnese
Fôret bestemmer utgangspunktet. Kraftfôrrike rasjoner fermenterer raskt og kan fjerne fargestoffet på omtrent ett minutt, mens høyrasjoner kan kreve flere minutter, selv hos friske dyr. En kort tid beviser derfor ikke i seg selv bedre helse. Den viser at mer fermenterbart substrat har møtt aktive mikrober.
Alvorlig kornoverbelastning bryter med dette enkle mønsteret. Den tidlige karbohydratfermenteringen kan være intens, men deretter hemmer syreskader den normale floraen og protozoene, og reduksjonstiden forlenges. Derfor sier en regel som brukes i undervisningen, at testen ikke er gyldig når pH i vommen er under omtrent 5.5. Da har floraen som testes, endret seg.
En praktisk veiledning til mønstrene:
- Normal pH med reduksjon innen omtrent 6 minutter tyder på funksjonelt aktiv flora.
- Normal pH med klart forlenget reduksjon tyder på inaktivitet som følge av anoreksi, antimikrobiell påvirkning eller en mangelfull prøve.
- Høy pH med forlenget reduksjon følger ofte langvarig anoreksi med lite substrat, men vurder spyttforurensning fra sonden.
- Lav pH med redusert protozoaktivitet gir mistanke om karbohydratrelatert dysbiose. Veiledning i tolking av pH i vommen er nyttig her. Verdier under 5.5 sammen med nedsatt allmenntilstand peker bort fra enkel indigestion og mot kornoverbelastning og alvorlig acidose.
Registrer alltid nylig bruk av orale tetrasykliner, ionoforer i fôret, langvarig systemisk bruk av antimikrobielle midler, brå endringer i fôrrasjonen, varigheten av anoreksi og vanninntaket. MSD-håndboken advarer spesifikt om at orale tetrasykliner kan hemme mikrofloraen i vommen betydelig. Ionoforer endrer bakteriepopulasjonene med hensikt. Uten denne anamnesen kan en forlenget tid ikke tolkes.
Prøvetakingskvaliteten bør tillegges like stor vekt. Kontrollerte undersøkelser viste at prøver tatt med magesonde hadde høyere pH og lavere innhold av flyktige fettsyrer enn prøver tatt via kanyle fra de samme dyrene, i stor grad på grunn av spytt. Ved 60 minutter etter prøvetaking var reduksjonstiden betydelig forlenget for alle undersøkte prøvevolumer, og små prøver var mest påvirket. Samle minst 10 mL, test innen 30 minutter, utfør reduksjonstesten tidlig, hold prøven varm og begrens kontakten med luft.
Tre bruksområder som ikke må forveksles
Samme fargestoff, tre forskjellige systemer.
Det første er analysen av vomvæske som beskrives her. Prøvematerialet er innsamlet vomvæske. Fargestoff tilsettes in vitro med en konsentrasjon på 0.03 prosent. Endepunktet er tiden til avfarging. Formålet er å vurdere mikrobiell reduserende aktivitet.
Det andre er metylenblått gitt til en levende drøvtygger. Det etablerte eksempelet er intravenøs behandling av nitrat- eller nitrittforgiftning med methemoglobinemi, der legemidlet gjenoppretter funksjonelt hemoglobin. Regler for dose, formulering, reststoffer og tilbakeholdelsestid gjelder. Denne beslutningen har ingenting med tidtaking i et prøverør å gjøre. Hvis fargestoff brukes som sporstoff in vivo i en bestemt prosedyre, er prinsippet hvor fargestoffet beveger seg, ikke hvor raskt vommikrobene reduserer det.
Det tredje er reduksjonstesten for melk. Prøvematerialet er melk. Fargestoff tilsettes melkeprøven. Raskt tap av blåfarge tyder vanligvis på større mikrobiell aktivitet og dårligere holdbarhet, mens langsom reduksjon tyder på bedre kvalitet. Testen hører til næringsmiddelmikrobiologi og testing av melkekvalitet, ikke vommedisin, og den er ikke en bakterietelling.
Tydelige betegnelser forebygger feil: reduksjonstid for vomvæske, systemisk behandling med metylenblått eller bruk som sporstoff, og reduksjonstest for melk. Sikkerhetsregelen kan uttrykkes i én setning. Fargestoffet til vomanalysen forblir i laboratorierøret, og røret kastes. Det gis aldri til dyret for å utføre testen.
En kort regel for telefonen fra gården
Standardiser fargestoffet til 0.03 prosent og 1 del fargestoff til 20 deler væske, test fersk væske nær kroppstemperatur mot en ubehandlet kontroll, og tolk minuttene sammen med pH, protozoenes motilitet, prøvetakingskvalitet, fôring, legemidler, kontraksjoner, appetitt, avføring og hydreringsstatus. Et enkelt tall gir aldri diagnosen indigestion. Det gjør et samstemt mønster.