Artikkel
Metylenblått ved kirurgi for pilonidalsinus: evidens om kartlegging og tilbakefall

En pilonidalsinus er en gang under huden nær halebeinet, ofte med sidegrener som er vanskelige å se under kirurgi. Operasjonen mislykkes når sykt vev blir liggende igjen, så kirurger ønsker en pålitelig måte å finne hver gren på før de skjærer. Når metylenblått injiseres i sinusåpningen, farges gangsystemet blått og gir kirurgen et synlig kart å følge.
Dette kartet er et hjelpemiddel for visualisering, ikke en behandling. Skillet er viktig fordi litteraturen om metylenblått ved pilonidalkirurgi blander to forskjellige spørsmål. Det første er om fargestoffet markerer alt sykt vev nøyaktig. Det andre er om pasienter som ble operert med fargestoffet, får færre tilbakefall flere år senere. Et fargestoff kan mislykkes i den første testen under mikroskopet og likevel være forbundet med bedre kliniske utfall, eller omvendt. De to publiserte studiene som oftest siteres om dette emnet, besvarer hver bare ett av disse spørsmålene, med ulike studiedesign og ulik oppfølging.
Hva kirurgen prøver å se
Tenk på fargestoffet som en merking av en skjult struktur. Kirurgen injiserer blå væske gjennom hudåpningen, venter på at den sprer seg gjennom sammenhengende ganger, og skjærer deretter ut det fargede vevet. Alt fargestoffet ikke nådde, eller sykt vev som aldri var forbundet med gangen det ble injisert i, forblir ufarget og kan bli oversett.
Tre ting kan derfor gå galt uavhengig av hverandre. Fargestoffet fyller kanskje ikke hver gren. Kirurgen fjerner kanskje ikke alt som er farget. Og vev utenfor den fargede grensen kan fortsatt inneholde mikroskopiske sykdomsforandringer. Studiene nedenfor undersøker ulike deler av denne kjeden hver for seg, og derfor kan resultatene deres ikke slås sammen til et gjennomsnitt.
Lesere som sammenligner operasjonsteknikker, kan også ha nytte av den bredere oversikten over kirurgisk bruk av metylenblått og de separate forklaringene på hvordan farging skiller seg fra behandling av vev, og hvordan tilbakefall defineres og måles.
Langsiktige tilbakefall: en observasjonskohort
Evidensen om tilbakefall kommer fra en retrospektiv kohort rapportert av Doll og kolleger i International Journal of Colorectal Disease, i en artikkel der tittelen oppgir hovedresultatet direkte, og der langtidsoppfølgingen av metylenblått ved akutt pilonidal sykdom strekker seg langt utover oppfølgingstiden i de fleste kirurgiske studier.
Forskerne identifiserte 1,960 pasienter som ble førstegangsoperert for pilonidal sykdom ved tre tyske militærsykehus mellom 1980 og 1996, og valgte deretter ut 247 til detaljert telefonoppfølging. Gjennomsnittlig oppfølgingstid var omtrent 15 år, med et spenn på rundt 9 til 25 år. Populasjonen besto hovedsakelig av unge menn i militæret. Operasjonsteknikken varierte: omtrent to tredeler gjennomgikk eksisjon med åpen tilheling, en firedel gjennomgikk eksisjon med primær lukking i midtlinjen, og resten gjennomgikk marsupialisering.
Eksponeringen var enkel: 197 pasienter fikk injisert metylenblått ved operasjonsstart for å avgrense gangsystemet, mens 50 ikke fikk det. Fargestoffet ble beskrevet som én forsiktig injeksjon, uten at konsentrasjon eller volum ble rapportert. Bruken var ikke randomisert. Kirurgene valgte fargestoff langt oftere ved kronisk fistulerende sykdom enn ved akutte abscesser, og oftere når det var flere sinusåpninger, så de to gruppene var ulike fra starten av.
Tilbakefall ble vurdert med et forhåndsdefinert spørreskjema på telefon. Pasientene ble bare regnet som å ha fått tilbakefall etter at såret først hadde grodd, uten senere traume mot halebeinet, og med enten ett sikkert kriterium (legediagnose, ny incisjon eller eksisjon, ny sinus, hår i en åpning, pusssekresjon) eller to mindre sikre kriterier (rødhet, hevelse, smerte, sekresjon).
Ujustert tilbakefall gjennom hele perioden var 32 av 197 med fargestoff (16 prosent), mot 15 av 50 uten fargestoff (30 prosent). Kaplan-Meier-estimatene ved 20 år, som tar hensyn til ulik oppfølgingstid, var omtrent 20 prosent med fargestoff og 38 prosent uten, med en p-verdi for log-rank-testen på 0.018. I en multivariabel Cox-modell rapporterte forfatterne et odds-lignende forholdstall på 0.45 for bruk av fargestoff. De fleste tilbakefallene oppsto innen fem år, men noen oppsto så sent som 17 år etter operasjonen. Det er derfor lang oppfølging er viktig for påstander om metylenblått og tilbakefall ved pilonidal sykdom.
Mønsteret i undergruppene må tolkes med varsomhet. Ved akutt abscessdannende sykdom var 20-årsestimatene omtrent 19 prosent med fargestoff mot 43 prosent uten, men med bare 79 pasienter var forskjellen ikke statistisk signifikant (p = 0.078). Ved kronisk sykdom var estimatene omtrent 19 prosent mot 24 prosent (p = 0.35), altså i praksis ingen påviselig forskjell. Den samlede sammenhengen var dermed drevet av en undergruppe som var for liten til å gi et selvstendig grunnlag for konklusjoner, i en studie der behandlingen ikke ble tildelt tilfeldig og kontrollgruppen bare hadde 50 pasienter.
Hva denne studien ikke viser, er like viktig. Den målte ikke kartleggingens nøyaktighet, sammenlignet ikke histologi mellom operasjoner med og uten fargestoff og rapporterte ingen brukbar sammenligning mellom fargestoff og ikke-fargestoff for sårkomplikasjoner eller tilhelingstid. Den gir evidens for en sammenheng mellom bruk av fargestoff og færre langsiktige tilbakefall i én historisk kohort, ikke bevis for at fargestoffet var årsaken. Konfundering knyttet til indikasjon, effekter av tidsperiode og blandingen av teknikker er fortsatt uavklarte forhold.
Hva fargestoffet faktisk farger: en studie med parede vevsprøver
Den andre studien undersøker kartleggingsspørsmålet direkte, men med et design som lett kan misforstås. Idiz og kolleger publiserte det de kalte en prospektiv randomisert studie, og studien med paret histopatologi ved metylenblåttveiledet pilonidal eksisjon siteres fortsatt noen ganger som randomisert evidens. Studieregisteret for den samme studien oppgir én enkelt gruppe uten tildeling og uten blinding. Den redelige klassifiseringen er derfor en prospektiv enarmsstudie med parede vevsprøver fra hver pasient, ikke en randomisert sammenligning av fargestoff mot ikke-fargestoff.
Trettitre pasienter med ukomplisert primær sykdom deltok. Akutt betennelse, abscess og tilbakevendende sykdom var ekskludert, så denne populasjonen er nesten speilbildet av den akutte undergruppen der Doll-studien antydet størst effekt. Hver pasient fikk minst 4 mL metylenblått gjennom hver sinusåpning, under tilstrekkelig trykk til at fargestoff lekket ut av gangen. Kirurgen skar deretter ut alt blått vev sammen med sinusåpningen som én vevsprøve (gruppe 1), undersøkte det gjenværende hulrommet og skar separat ut makroskopisk mistenkelig, ufarget granulasjonsvev som en andre vevsprøve (gruppe 2).
En blindet patolog skåret fem mikroskopiske trekk i begge vevsprøvene: forstørrede hårfollikler, spredte keratinlameller, inflammatorisk infiltrasjon, hårskaft og fibrose.
De mest uttalte sykdomsforandringene var konsentrert i det fargede vevet, men fargestoffet avgrenset dem ikke. Avvik var fortsatt vanlige i den andre, ufargede vevsprøven: forstørrede follikler i 31 av 33, keratinlameller i 29 av 33 og betennelse i 30 av 33. Hårskaft var det tydeligste skillet, med forekomst i 29 av 33 fargede vevsprøver, men bare 5 av 33 ufargede. Gjennomsnittlige intensitetsskårer var høyere i farget vev for alle trekkene. Enkelt sagt markerte den blå grensen sentrum av sykdomsforandringene uten å omslutte alt histologisk unormalt vev.
To begrensninger nyanserer også denne konklusjonen. Den andre vevsprøven var ikke et systematisk utvalg av alt ufarget vev. Den ble bare tatt når kirurgen så mistenkelig granulasjonsvev og valgte å gjøre en ny eksisjon. Dermed ble de mest mistenkelige ufargede områdene fortrinnsvis prøvetatt, og studien kan ikke gi en reell sensitivitet eller falsk-negativ rate for kartlegging med fargestoff. Studien rapporterte heller ingen kliniske utfall: ingen tilbakefallsrate, ingen infeksjonsrate, ingen rate for sårdehisens og ingen tilhelingstid. Mikroskopiske avvik utenfor den blå kanten er et surrogatmål, ikke bevis for at disse pasientene ville ha fått tilbakefall.
De to studiene side om side
| Doll et al., 2008 | Idiz et al., 2014 | |
|---|---|---|
| Design | Retrospektiv observasjonskohort, ikke-randomisert fargestoff mot ikke-fargestoff | Prospektiv enarmsstudie, parede vevsprøver fra hver pasient |
| Pasienter | 247, blanding av akutt og kronisk sykdom, militærsykehus | 33, bare ukomplisert primær sykdom |
| Fargestoffprotokoll | Én injeksjon, dose ikke rapportert | Minimum 4 mL per åpning, konsentrasjon ikke rapportert |
| Hovedendepunkt | Tilbakefall vurdert med spørreskjema, gjennomsnittlig 15 år | Gjenværende mikroskopiske sykdomsforandringer utenfor fargestoffgrensen, ingen klinisk oppfølging |
| Sårutfall | Ingen brukbar sammenligning mellom fargestoff og ikke-fargestoff | Ingen rapportert |
| Hovedresultat | Tilbakefall ved 20 år omtrent 20% med fargestoff mot 38% uten | Ufarget vev fortsatt unormalt, men med mindre uttalte forandringer |
Disse radene kan ikke slås sammen til én konklusjon. Kohortstudien måler et klinisk utfall over flere tiår uten å teste kartleggingens nøyaktighet. Studien med parede prøver undersøker hvor fullstendig kartleggingen er under mikroskopet, uten å måle noe klinisk utfall. Ingen av dem er en randomisert sammenligning av fargestoffveiledet mot ikke-veiledet kirurgi med både tilbakefalls- og sårendepunkter, og ingen slik studie inngår i dette evidensparet.
Det gir tre redelige utsagn for alle som diskuterer alternativer med metylenblått ved pilonidalsinus med en kirurg. For det første knytter én lang, men ikke-randomisert studie bruk av fargestoff til færre tilbakefall, med sammenhengen konsentrert i akutte tilfeller og med stor usikkerhet. For det andre viser én liten mekanistisk studie at farging undervurderer sykdommens histologiske utbredelse, uten å vise at de ekstra mikroskopiske funnene forårsaker tilbakefall. For det tredje støtter ingen av studiene påstander om sårinfeksjon, tilhelingshastighet eller komplikasjonsrater ved fargestoffveiledet kirurgi, fordi ingen av dem målte disse sammenligningene.
Det praktiske spørsmålet å ta med til konsultasjonen er derfor avgrenset: Med den planlagte teknikken (åpen tilheling, lukking eller lapp), bruker kirurgen fargestoff for å finne ganger, og hva gjør vedkommende med mistenkelig ufarget vev langs kanten av hulrommet? Evidensen gir fargestoffet en plausibel, men ikke bevist sammenheng med tilbakefall og en dokumentert begrensning som anatomisk markør. Alt utover dette er ekstrapolering.