Testing av fargestoffinntrengning med metylenblått: hva et klart hetteglass beviser

En test for fargestoffinntrengning med metylenblått undersøker om en ekstern fargestoffløsning kan trenge inn i en forseglet emballasje under definerte belastningsbetingelser. Blått fargestoff inne i en ampulle eller et hetteglass kan påvise en utetthet. Ingen påvisbar mengde fargestoff betyr at testen ikke påviste inntrengning under disse betingelsene. Det fastslår ikke i seg selv at produktet er sterilt.

Dette skillet avgjør hvordan testen bør utformes. En visuelt overbevisende demonstrasjon med et ødelagt hetteglass er enkel. Å vise at en metode pålitelig kan påvise defektene som er relevante for et bestemt produkt, krever betydelig mer arbeid.

Følg fargestoffet gjennom emballasjen

I en typisk nedsenkingstest plasseres forseglede beholdere i et fargestoffbad og utsettes for en spesifisert trykksekvens. Redusert utvendig trykk kan gjøre at gass slipper ut av en lekk beholder. Når trykket gjenopprettes mens beholderen fortsatt er nedsenket, kan fargestoffløsning drives inn. Utsiden rengjøres deretter, og innholdet undersøkes visuelt eller analyseres for sporstoffet.

Hele passasjeveien er viktig: testbelastningen må nå en lekkasje, væske må passere gjennom den, og nok fargestoff må forbli påvisbart på innsiden. Testen kan svikte på hvilket som helst av disse trinnene. En liten kanal som er blokkert av produkt eller innestengt gass, oppfører seg ikke nødvendigvis som et åpent hull med samme nominelle diameter.

For en glassampulle som er forseglet ved sammensmelting, kan den relevante defekten være en sprekk eller en ufullstendig forsegling. For et hetteglass med propp omfatter systemet også glassets tetningsflate, elastomeren og måten lukkingen er sikret på. Testing av en punktert propps evne til å tette seg igjen tar opp et ytterligere spørsmål knyttet til bruk. Dette er beslektede emballasjeproblemer, men prøveobjektene kan ikke brukes om hverandre.

Konsentrasjon er en del av en metode, ikke selve metoden

Det finnes ikke ett entydig svar på «Hvilken konsentrasjon av metylenblått brukes til en lekkasjetest?» uten at prosedyren er identifisert. Fargestoffkonsentrasjon, formulering, eksponeringstid, trykk, fyllingsvolum og påvisningsmetode virker sammen.

Et arkivert dokument fra USP Pharmacopeial Forum fra 2008 beskriver en 0.1% løsning, uttrykt som 1 g/L, for en bestemt test av selvtetting i elastomerlukkinger. Dette historiske eksempelet er ikke en universell oppskrift for ampuller, ferdigfylte sprøyter eller alle dagens hetteglassystemer.

Ved valg av metode i dag gir USP kapittel 1207 rammeverket for emballasjeintegritet for sterile produkter, mens kapittel 1207.2 omhandler teknologier for lekkasjetesting. Innledningen understreker uttrykkelig at leserne må kontrollere virkeområdet og de nyeste versjonene av standardene det henvises til. USP kapittel 382 omhandler funksjonell egnethet for parenterale emballasjesystemer som inneholder elastomerkomponenter. Et gammelt utkast fra en workshop kan ikke erstatte den gjeldende offisielle teksten og en validert prosedyre.

Det praktiske spørsmålet er derfor: Påviser denne komplette metoden lekkasjen som er relevant for dette produktet og denne emballasjen? Å velge et mørkere bad gir ikke svaret. Dokumenter løsningens sammensetning og konsentrasjon entydig, inkludert tilsetningsstoffer og beregningsgrunnlaget for eventuelle prosentangivelser.

Kontroller skiller et nyttig resultat fra en mislykket test

Bruk denne tolkningsprosessen når du gjennomgår en metode eller testrapport. Hvilke kontroller som brukes, og akseptkriteriene for dem, må være fastlagt før de ukjente prøvene tolkes.

En prøve tilsatt fargestoff og en emballasje med en bevisst påført defekt besvarer ulike spørsmål. Tilsetningen undersøker om fargestoff som allerede er på innsiden, kan påvises. Emballasjen med defekt undersøker om fargestoff kan trenge inn og deretter påvises gjennom hele arbeidsflyten. En grundig studie må skille mellom disse evnene.

To påvisningsgrenser er lette å forveksle

Den analytiske påvisningsgrensen gjelder hvor mye fargestoff avlesningen kan skille fra bakgrunnen. Emballasjetestens påvisningsevne gjelder hvilke defekter hele metoden påviser, og hvor konsekvent den gjør det. En svært god analytisk påvisningsgrense kan ikke kompensere for en testbelastning som ikke transporterer fargestoff gjennom en relevant lekkasje.

Det er derfor resultater fra testing av fargestoffinntrengning er sannsynlighetsbaserte: En eksisterende defekt garanterer ikke observerbar passasje av sporstoffet ved hver testbelastning. Gjentatte tester og tilstrekkelig karakteriserte defekter er nødvendige for å fastslå ytelsen, fremfor å angi en universell minste hullstørrelse.

Original forskning illustrerer avhengigheten av systemet. I en studie av ferdigfylte sprøyter fra 2016 rapporterte Lu og kolleger at metylenblått var uegnet til pålitelig påvisning av små utettheter i de legemiddelfylte sprøytene de undersøkte. De utviklet en fremgangsmåte med et fluorescerende fargestoff og spektroskopisk påvisning. Dette funnet støtter at sporstoff og avlesning bør vurderes sammen; det fastslår ikke én erstatningsmetode for alle emballasjer.

En annen studie av fargestoffinntrengning publisert i 2000 brukte FD&C Red No. 40, ikke metylenblått, og sammenlignet inntrengning av fargestoff og mikroorganismer ved hjelp av hetteglass med utettheter som var utstyrt med mikrorør. Tilsvarende følsomhet i dette forsøkssystemet gjør ikke alle protokoller med blått fargestoff likeverdige med en mikrobiell belastningstest.

Hold fire kvalitetsspørsmål atskilt

Emballasjelekkasje: Kan materiale passere emballasjens grense under testbetingelsene? Fargestoffinntrengning gir dokumentasjon om dette spørsmålet.

Mikrobiell integritet: Kan emballasjen opprettholde sin mikrobielle barriere under de relevante lagrings- og bruksbetingelsene? Å knytte en fysisk test til denne påstanden krever et egnet valideringsgrunnlag. FDA-veiledningen om integritetstesting i stabilitetsprotokoller støtter validerte fremgangsmåter for å dokumentere at emballasjeintegriteten opprettholdes. Den utelukker uttrykkelig at slik testing kan erstatte den innledende sterilitetstestingen av produktet: En intakt emballasje kan ha blitt fylt med forurenset materiale.

Pyrogener og endotoksiner: En lekkasjetest måler ikke disse forurensningene. FDAs veiledning om produksjons- og prosesskontroller behandler mikrobiell forurensning og testing for pyrogener eller bakterielle endotoksiner som separate kvalitetskrav. Et klart resultat fra fargestofftesten kan ikke gi noen av disse målingene.

Glassoverflatens bestandighet: En beholder kan motstå lekkasje samtidig som den indre overflaten utvikler partikler eller delaminering. USP kapittel 1660 omhandler den indre overflatens bestandighet og dannelse av glasspartikler. Overflatefarging eller mikroskopi som brukes til å undersøke glass, er ikke den samme observasjonen som at fargestoff trenger inn i et forseglet hetteglass.

Til slutt har kliniske fargestofftester for fistler og anatomiske lekkasjer et annet undersøkelsesobjekt, formål og tolkningsgrunnlag. En test av farmasøytisk emballasje gir ingen klinisk protokoll. Innenfor analytiske bruksområder for metylenblått er fargestoffet her et sporstoff: Konklusjonen avhenger av den testede passasjeveien og kontrollene, ikke bare av om blåfarge er til stede eller ikke.